Pjoltergeist: Det utvidede pjolterbegrep

Om det klør litt i kjedsomhetsmuskelen du har mellom ørene, kan du slå ut håret hos Pjoltergeist på Fredensborg i Oslo. Der lages det mat med overraskelser, moro og mer til.

Begrepet pjolter er forresten helt særnorsk, og betegnet opprinnelig en brandy-soda, servert i karakteristiske, digre pjolterglass, uten stilk men med stett. Det er et slikt glass som står foran bohemen Hans Jæger på Edvard Munchs maleri.

Jægers yndlingsdrikk skal ifølge én teori ha blitt introdusert på Grand i Kristiania på 1870-tallet av en viss hovmester, P.J. Holter, som skal ha drukket blandingen i England. Pjolteren skal ha navn etter ham.

Bare tull, sier andre, og kommer trekkende med en brennevinsgrossist, Adolf P. Holter.

En tredje mulighet er at drikken ble lansert av mineralvannsfabrikant og festmenneske A. Parelius, som bodde på Holtet gård, og at man drakk som «på Holtet», som senere ble til et verb, pjoltre.

Eller fordi det er en litt simpel drikk, slått sammen av «pjalter» (filler). Eller kanskje kommer det rett og slett fra finsk paltoris, som betyr «blanding».

Forvirret? Fortvil ikke. Både forvirring og blanding kan være gøy. Det viser iallfall et besøk på nye og hotte Pjoltergeist, bar og restaurant i ikke alltid helt velfriserte Rosteds gate på Fredensborg, der man med røff stil og ufrisert humor lager og serverer mat som tilsynelatende spriker i alle retninger, men som allikevel går godt i hop.

Dette er et kjøkken der alt er lov, bare det er godt og moro. Mest koreansk, litt japansk og spansk, litt islandsk og norsk og på finske tallerkener. Prisene på kartet oppgis liksågodt i islandske kroner. Man kan få enkeltretter, eller bestille «zuper pakki», som er en herlig reise gjennom et kulinarisk, fruktbart kaos.

Men først naturligvis en pjolter fra baren. Her hersker det utvidete pjolterbegrep, og ordspillene fornekter seg ikke. Jeg landet på en sherry-basert «Mmmontillado», mens mitt litterært bevandrede spisefølge selvsagt skulle ha en «Chartan Fløgstad», basert på Chartreuse. Og gode var de. Friske, balanserte og fine.

Så gikk vi løs på hver vår «zuper pakki», som er den kokkestyrte menylinjen du følger hvis du vil ha en helaften, med retter fra hele menyen.

Og det er bare å spenne sikkerhetsbeltet: Først en grønnsakssuppe som har vært fermentert i ca en måned. Det kan jo lyde nifst, men suppen var frisk og syrlig, grønnsakene hadde fin konsistens, og østersen som lå oppi var selvsagt fersk som nymånen.

Derpå deilige kimchi-pannekaker stekt i vaffeljern, med kimchimarinerte reker. Man må bare si seg enig med det lille pjolterbeistet som figurerer på restaurantens facebookside: «Craving da kimchi!»

Kimchi er fermenterte grønnsaker, og regnes som Koreas nasjonalrett. Ai ai, for en deilig nasjonalrett.

I samme servering fikk vi takoyaki – luftige japanske dumplings fylt med kongekrabbe, overhøvlet med tørrfisk og med en deilig saus der det inngikk islandsk söl, som slett ikke er søl, men en rødalge. Dette var sjelemat for sultne menn, og gled ned på høykant.

Vi hadde forlatt pjolterne og drakk servitørens utmerkede anbefaling til mat med litt sting, et glass Wintricher Riesling 2012 fra Julian Haart.

Alt ble servert på fineste, finske mummitroll-servise, og, og for hver av Tove Janssons utallige skikkelser som kom til syne under maten, holdt mitt litterært nedtyngede spisefølge begeistrede foredrag.

Heldigvis kom det hele tiden ny mat og avbrøt ham. For eksempel en nydelig sjøkrepshale med hvitløks- og estragonsmør, fullkommen i sin enkelhet, og som sammen med et glass nydelig hvit burgunder fra Didier Montchovet, helt fikk oss å glemme Snusmumrikken.

Svakeste punkt i måltidet var nok dampet ishavsrøye med en koreansk perillablad-soyasaus og sticky rice. Konsistensen var kanskje ikke 100 prosent under kontroll, mye vårløk ble en repetisjon fra en av forrettene.

Fisken ble fulgt av et virkelig høydepunkt, finskåret, nydelig filet av ibericosvin som koreansk bbq, med alskens artige dipper til, til å rulle i salat og thaimynteblader. En lett, rød sicilianer, en Frappato 2011, satt godt til.

Så gjenstod det bare å feire måltidet med en «happy ending», en variant på tilslørte bondepiker, norske epler med vaniljekrem og krydderkakesmuler. Og et glass madeira. Deretter deilig kaffe i barnekopper med to hanker og flere mummitroll.

Livlig var det da vi kom, og livligere ble det ut over kvelden. Man skal merke seg at dette er en bar like mye som en restaurant, så ikke et sted for den opphøyde stillhet. Men for mye hygge og moro både innvortes og utvortes.