Et sykdomstegn

I en ideell verden skulle vi sluppet å skrive en sak hvor vi ikke kommer utenom å omtale kjøkkensjefer med «mannlig» eller «kvinnelig» foran. Men vi lever ikke i en slik verden. Og vi må snakke om det.

«Kvinner måtte kjempe i årevis for å komme seg ut av kjøkkenet. Nå kjemper kvinner for å få tilbake sin rettmessige plass der.»

Ordene tilhører den kanadiske dokumentarskaperen Maya Gallus, som har laget film om syv kvinner som drømmer om å gjøre kulinarisk karriere i et mannsdominert yrke.

Kampen foregår også her hjemme.

Da Godt-redaksjonen i VG begynte å se på hvor få kvinner som er kjøkkensjefer ved våre mest anerkjente restauranter, var det ikke alle kildene våre som var like glade for at vi satte fokus på den skjeve kjønnsfordelingen. Ville ikke det bare føre til enda mer kjønnsfokus og - i verste fall - at vi skaper et inntrykk av at kvinner er dårligere enn menn? Noen vegret seg for å i det hele tatt kommentere saken eller la seg intervjue, i frykt for at de skulle bidra til å tegne et bilde av kvinner i faget som ikke kan, vil, tør eller evner å nå toppen.

Men med tallene som vi kan presentere i dag, så må vi faktisk snakke om det.

Les spesialen her: Michelinmennene

Selv om nesten halvparten av alle landets kokker er kvinner, er det forsvinnende få av dem representert på de restaurantene som anses som de mest prestisjefylte eller som kjemper om de gjeveste utmerkelsene. Kvinnelige sjefskokker er det ifølge SSB mange av.

Men ved våre mest anerkjente restauranter, finner vi bare én.

I 2016 skrev den svensk-kurdiske samfunnsdebattanten Nima Sanandaju boken «The Nordic Gender Equality Paradox». Der påpeker han blant annet at til tross for at kjønnskvotering er veletablert i det norske arbeidslivet, så har det ikke endret kjønnsgapet her til lands. Han kaller det Norges likestillingsparadoks. Fortsatt er forsvinnende få av landets toppledere kvinner, og andelen kvinnelige toppsjefer er lavere enn i baltiske land. Eksperter vi har snakket med, sammenligner det å være kjøkkensjef med å være nettopp toppleder. Det krever lange arbeidsdager og gjerne arbeidstider som ikke er like lett forenlig med familieliv.

Det ubehagelige spørsmålet vi må stille oss, er om det i for mange tilfeller er kvinnenes karriere som viker for mannens.

Og det enda mer ubehagelige spørsmålet vi må stille oss, er: Er det kvinner som tar på seg ansvaret hjemme for lett? Eller er det mennene som er for dårlige til å ta det? Hvorfor velger kvinner så konservativt i arbeidsmarkedet, når så mye egentlig legges til rette for at vi ikke må det?

Og: I hvor stor grad har den langvarige herredominansen på den norske restauranthimmelen påvirket den dårlige kvinnerepresentasjonen ved norske topprestauranter i dag?

Å være kvinne gjør deg ikke til en dårligere kjøkkensjef. Å være kvinne gjør deg heller ikke til en dårligere - eller bedre, for den saks skyld - leder. Men all verdens insentiver hjelper ikke så lenge kvinnene ikke selv vil.

Som med så mange andre ting, er det heller ikke svart-hvitt når det kommer til likestilling. Det er det som gjør det så vanskelig. Historiske mønster har, som en av kildene våre så fint påpeker, en tendens til å reprodusere om det ikke blir satt fokus på eller tatt tak i.

At så få kvinnelige kjøkkensjefer er å finne i tallene VG presenterer i dag, er et sykdomstegn.

Og det er på tide vi snakker om det. Høyt.