Restaurantanmeldelse av Kain Neo-Filipino Bistro: Filippinske smaker i moderne drakt

Maten på Kain er en berikelse for Oslo med nye, gode smaker som gir lyst på mer.

Det dukker opp flere og flere restauranter hvor kokkene tar med seg egen matlaging og erfaringer fra finrestauranter og lager mat slik de husker og skal ha den. Se på Grezzo, der lages det mat som på sitt aller beste nesten transporterer deg til Italia.

Samtidig åpner det flere kjederestauranter åpnet av investeringsselskaper lasset med kapital. Se bare på Torggata. Fra å være en av Oslos mest interessante gater har den endt opp med å være selve eksempelet på gentrifisering. Det er en lang rekke av kjedekonsepter som ligger fra start til slutt.

Heldigvis trenger du ikke gå mange meterne for bedre mat. Mellom Torggata og Storgata ligger Kain Neo-Filipino Bistro. Et sted der man får servert mat med smaker som er forfriskende, nye og samtidig kjente.

Det er en bølge av spisesteder som forenkler det pan-asiatiske kjøkken. Det er store regionale forskjeller som før har blitt sauset sammen ved å kalle det asiatisk.

Ikke det at filippinsk mat er resultat av impulser utenfra gjennom flere hundre år. Det er kanskje ikke helt riktig å kalle 333 år med spansk kolonistyre, etterfulgt av 48 år med amerikansk styre, for impulser utenfra, men maten utenfra er kanskje nettopp et resultat av mattradisjoner hentet fra Filippinene.

Kain gjør noe med det, og presenterer filippinske smaker i en moderne drakt.

Kinilaw kalles ofte for den filippinske ceviche, selv om retten opprinner fra Filippinene og vi burde kalt ceviche for Kinilaw. I Kinilaw er syren eddik. Fisken har fint tygg uten sterkt eddiksyre-sting. Servert med syltet agurk, grønn urteolje løk og dill skaper det også en fin bro til det nordiske kjøkken, som kokkene har vært innom gjennom finrestaurantene.

Adobo er kanskje for mange kjent fra det søramerikanske kjøkken, men igjen så er det spanjolene som tok det hele med seg etter å ha sett kjøtt koke i eddik i leirkrukker når de på 1600-tallet tok landet som fikk navnet Filippinene etter den spanske kongen.

På Kain er adoboen langtidskokt svineribbe. Dandert med smilende egg og en relish av gulrot, kål og agurk smaker det friskt. Kjøttet varierer fra en tørrkokt konsistens til fett som smelter, men sammen blir det akkurat passe av både tørt og fett. Ris med fritert hvitløk er anbefalt tilbehør.

Beef Tapa, opprinnelig saltet, tørket og rehydrert kjøtt – en konservasjonsmetode vi kjenner godt til her også – er servert i en saus som er salt, søt og dyp. Med syltede jalapeños, noe spanjolene tok med tilbake når adoboen var sendt til Sør-Amerika, gir passe sting og syre i retten. Kjøttet har en seig og glatt struktur med mye smak.

Siomai, dumplings med svinekjøtt, er saftige og gode, men det er Sisig som er stjernen i showet. En rett som, ifølge avdøde Anthony Bourdain, er selve inngangen til de filippinske smakene. På Kain anbefaler de å spise den i en lefse – på tacomåten sier de. Lefsen er av den generiske sorten og tilfører lite til det som er en herlig gratinert gryterett.

Dessertene er søte, den karamelliserte bananen er konsentrert på smak og i overkant søt. Men desserten med mango, kokosnøtt og ris er frisk, nedkjølende og herlig.

Maten på Kain er en berikelse for byen, det er nye smaker, gode smaker som gir lyst til å smake mer. Men samtidig virker det som om kjøkkenet holder igjen på hva de kan og hva maten kan tilføre, noe som kanskje skyldes at det er relativt nytt. Det er også ukyndig service, men som leveres med smil og vennlighet. Rettene kommer ikke samtidig, og forrettene er glemt, men det rettes raskt og desserten kommer på huset. Vinkartet er lite og dårlig, men den filippinske ølen er sterk og god.

Kain er en spennende restaurant som fortjener fulle hus, og det er et potensial i både maten og kjøkkenet her som kan utvikle seg til å bli skikkelig bra.

Jeg gleder meg til neste besøk.