Kommentar: Bocuse d'Or er som ekstremsport

Å stille, ikke bare en gang, men to ganger i Bocuse d'Or , grenser til galskap.

Foruten Frankrike, er det Norge som har tatt flest medaljer i Bocuse d’Or siden konkurransen ble arrangert for første gang for nesten tretti år siden. Da det kun var gullmedaljen igjen onsdag kveld, hadde hverken Frankrike eller Norge fått noen anerkjennelse. At Norge tar seieren i en slik situasjon er svært imponerende.

Men hvor viktig er en slik konkurranse, egentlig? Spania, et av verdens fremste matland, hevder seg overhodet ikke i Bocuse d’Or. De har aldri tatt medalje, og i år er de bare med som et såkalt ”wild card”, som vil si at juryen har valgt dem ut etter at de egentlig ikke kvalifiserte seg i de innledende rundene. Landet har fostret mannen bak det som i mange år var ansett som verdens beste restaurant, El Bulli. Landet hevder seg stadig både i Michelinguiden og på verdens topplister. Og Spania som matland er til stor inspirasjon for nettopp de som hevder seg i konkurransen, de nordiske landene. Det er blant annet dit vi reiser for å lære, bli inspirert og innhente kunnskap om nye teknikker. Så kan det tenkes at konkurransen er mer prestisjefylt i noen land enn andre? Dreier det seg mye om hvilke land som prioriterer å investere penger og tid i nettopp denne konkurransen?

Uansett vil det at enda en norsk kokk vinner en kokkekonkurranse på dette nivået unektelig gjøre mye for å fremme kokkefaget i Norge. Slike prestasjoner fungerer som inspirasjon for unge, og vil forhåpentligvis føre til at flere velger kokkefaget. Det presenterer faget på en positiv og imponerende måte. Det blir gjevt og stort å begi seg inn på kjøkkenet.

Les mer om Ørjan Johannessens seier i Bocuse d'Or her!

Johannessen og teamet hans fortjener bare skryt – og mye skryt. Å stille, ikke bare en gang, men to ganger i en slik konkurranse, grenser til galskap. Det er en enorm påkjenning. Det krever så mye trening. Så mye forberedelser. Så mye vilje. Man sammenligner matkonkurranser som dette med ekstremsport, man sier at det tilsvarer å gå Birken eller løpe maraton. Men det er noe annet når du konkurrerer i mat. Det er mer omfattende enn å være den første som krysser målstreken. Det finnes ingen fasitsvar eller garanterte fremgangsmåter og løsninger. For det handler om smak. Og forskjellige menneskers smak. Det er svært vanskelig å være helt objektiv i bedømmelsen av konkurrentene i en slik konkurranse.

Johannessens prestasjon er stor stas for alle som jobber med, og er opptatt av, mat i Norge. De siste årene har vi opplevd en økende interesse for mat her i landet. Særlig ser vi at det blir større fokus på råvarers opprinnelse og fornuftig bruk, i tillegg har vi blitt opptatt av norsk og lokal mat. Dette er viktige aspekter også i Bocuse d’Or, hvor det i år blant annet har vært fokus på å ta i bruk grønnsaker som en stor del av den ene retten. Et av bedømmelseskriteriene er deltagernes evne til å presentere sitt land på en typisk og original måte i retten de serverer. Altså tangerer våre interesser her i Norge de som også ligger hos verdenseliten.

PS! Lise Finckenhagen var med på Terje Ness sitt lag da han vant Bocuse D'Or i 1999.

De andre mesterkokkenes reaksjoner på VM-gullet kan du lese her.