Frognerseteren Kafé Seterstua: Nedtur i høyden

Frognerseterens kafé leverer bare på interiøret og på utsikten, ikke på service, trivsel eller mat.

Det er vel knapt noen andre serveringssteder i Oslo som i samme grad oser av Marka-tradisjoner, eplenikkers og eplekake. Frognerseteren har hatt servering siden 1889 og byens flotteste utsikt bestandig. Med dragestil og tømmervegger, peis, smijern og jernharde norske helter som Helge Ingstad og Gunnar Sønsteby på veggen i Seterstua, er dette selve drømmen om endepunktet for den klassiske søndagsturen.

Dessverre blir ikke alle drømmer innfridd. Seterstua er jo en selvbetjeningskafé, med relativt rimelige priser, og det må vi legge til grunn for bedømmelsen. På plussiden er det iallfall slik at det er gjort forholdsvis bra grep med interiøret for å dempe kafeteriapreget og øke hyggefaktoren. Dette skal Frognerseteren ha ros for. For dette er også den eneste plussiden. Resten av besøket var dessverre en eneste lang minusside.

Jeg skulle så gjerne ha skrevet noe hyggelig her, om blid betjening som skapte stemning. I stedet må jeg dessverre rapportere at så å si alle ansatte vi møtte var lite imøtekommende, eller direkte sure. Ta nå for eksempel han som stod bak disken og skulle legge opp varmmat i det ellers helt øde selvbetjeningslokalet. Da han hadde lagt opp min sildeanretning, som ikke var rare anretningen, nikket han grettent mot rømmegrøtgryta. Jeg hadde forstuet hånden på glattisen og spurte om han kunne være så snill å øse opp grøt til hun som satt og ventet ute i kafeen. Med et dypt sukk løftet han grautlokket. Det veide visst et tonn.

Rømmegrøten var ellers noe av det bedre vi fikk under dette ettermiddagsbesøket – og jeg skulle nå ønske at jeg kunne skrive om en delikat sildeanretning. Men det kan jeg ikke. Rollmopsene var ganske gode, men sennepssilden hadde en porøs og rar konsistens, og det jeg tror var tomatsild hadde en konsistens og ikke minst en duft og smak som nedlagt sild definitivt ikke bør ha. Den ørtynne rugbrødskiven var skåret i to for å virke større, og var tørr.

Dette kunne vi fastslå der vi satt og spiste. Tidligere hadde vi måttet fastslå at den karen som omsider kom til kassen for å slå inn våre bestillinger, også hadde en dårlig dag på jobben. Da jeg spurte ham om han kunne skru opp min flaske med Ringi eplesaft, så han bare på meg med krenket mine. Han forklarte at det jo bare var å skru den opp. Jeg spurte på ny om han kunne være så snill å gjøre det for meg. Med et mørkt blikk tok han tak i den foliedekkede korken og gjorde et symbolsk forsøk, før han rakte meg flasken tilbake uten videre dikkedarer. Heldigvis ble den åpnet for meg ved bordet av et barmhjertig bordfølge. Herfra kunne vi nå se hvordan en av servitørene kom gående med et trau med kuvertbrød. Gjennom vinduet inn til avlukket kunne vi se hvordan hun tok et av rundstykkene, bet en bit av det, kom i tanker om noe, la rundstykket tilbake til de andre, klødde seg i øret, før hun på ny grep rundstykket fra trauet og tankefullt gomlet videre.

Ikke helt oppløftet av alt dette håpet vi i det minste at varmrettene skulle bli bra. Rømmegrøten hadde ikke vært så verst, selv om den hadde lite karakter. Kjøttkakene med ertestuing og brun saus var pent brunet utenpå, men forbausende kjedelige inni, laget på en deig like jevn som medisterdeig og uten mye egensmak. Sausen var blank og pen, men tyntflytende og pregløs. Ertestuingen var ok. Den stekte steinbiten var en katastrofe. Det faste kjøttet i denne fisken tar sin tid å gjennomsteke, og tross relativt lang ventetid var det store stykket fremdeles rått inni. Spinaten var ekstremt oversaltet, og badet udelikat i fett. Det brunede mandelsmøret gjorde ingenting fra eller til for å bøte på noe av dette. I slike tilfeller skal gjesten selvsagt si ifra, og dette håndterte etablissementet helt korrekt. Fisken ble strøket fra regningen.

Eplekaken her er legendarisk, og stedets signaturrett. Høy og flott, pent tillaget og med godt fyll klarte den nesten å redde Frognerseterens ære. Nesten. Når en kake skal danderes med en så høy kremdott, må kremen vispes svært stiv, så den blir stående. Men ikke så hardt at kremen blir grynete. Da er smøret neste fase. Dagens dessert, karamellpudding, var grei.

Vi har stilt spørsmålet før: Når utsikten er på plass, tradisjonen sitter i veggene og alt burde ligge til rette for en hyggelig og smakfull opplevelse, også med hverdagslige kaféretter – hvorfor blir det da så sørgelig sjelden slik? Dette kunne vært gjort mye bedre med enkle grep. Men her virket det som det lå en hel mental femmil frem til vinnergrepene.

Les våre siste restaurantanmeldelser:

Piscoteket: Best i klassen på peruansk