Anne oppfant brunosten ved tilfeldighet
Budeie Anne Hov ville lage en ost som imponerte nabokjerringene. Det endte med at brunosten ble til.
Hvis det er én ting som gjør nordmenn til nordmenn er det at vi elsker Gudbrandsdalsosten. På brødskiven eller en nystekt vaffel - brunost er smaken av Norge. Det ikke alle vet er at osten også representerer et viktig kapittel i kvinnelig norsk entreprenørskap.
Historien om ostens «oppfinner» Anne Hov startet til seters i Gudbrandsdalen. Hov vokste opp på Solbrå gård i bygda Harpefoss i Oppland (født 1846 og død 1936). Sommeren 1863 var tenåringen budeie på Solbråseter. Her gikk dagene til kinning av smør og ysting.
I et budeielag ble Hov servert en smakfull geitost med karakteristisk kraftig smak. Gjestene var henrykte, ifølge et hefte skrevet av Jens Sundt. Dagen derpå grublet Anne på hvordan hun skulle ha like fin ost å servere når det ble hennes tur til å holde selskap.
Hovs familie hadde ikke geiter. Med tillatelse fra sin far eksperimenterte derfor Hov ved å tilsette fløte i mysen på Solbråseter. Resultatet var en feitost med en helt egen rund og søt smak.
(Når man lager brunost skilles ostestoffet, som man lager gulost på, fra mysen i melka.
Mysen kokes inn og tilsettes melk og fløte av ku, geit, for så å bli til brunost.)
Osten fikk formidabel mottakelse i neste budeielag, ifølge heftet til Sundt. Det tok ikke lang tid før den første Gudbrandsdalsosten var til salgs i bygda og omegn gjennom det regionale meierisamvirket. Osten ga også bøndene et viktig løft ved at de fikk en ny måte å bruke fløten på, istedet for å produsere smør som de fikk dårlig betalt for.
- Anne Hov ble ikke rik av oppfinnelsen sin, men osten fikk stor økonomisk betydning for særlig innlandet, ystingen og seterbruket. Gudbrandsdalsosten ble også en viktig del av starten på utviklingen av de regionale meierisamvirkene, som i dag er kjent som Tine, sier Hovs etterkommer Per Oluf Solbraa til Godt. Han eier Solbråsetra, som i dag er fredet av Riksantikvaren som et nasjonalt kulturminne.
Forskjellige typer brune oster ble laget lenge før Anne Hov sin tid. Første skriftlige nedtegnelser i Norge stammer fra 1646, ifølge Tine. Den gang var det snakk om magre ostetyper. Ingen hadde Gudbrandsdalens runde, fløte- og melkebaserte blanding.
Tine meierier begynte brunostproduksjon basert på originaloppskriftene fra 1863 på Tretten Ysteri i 1908.
Hov videreutviklet brunosten i løpet av sitt voksne liv, blant annet ved å tilsette geitemelk. Da som gardkjerring på Rustehage gård i Ruste med sin mann Tor Hov. Hun beskrives i intervjuer og av tidligere arbeidere som «klok, ettertenksom og praktisk».
«Hun maktet ting som ikke kunne gå upåpekt hen», skrev Gudbrandsdølen da Anne Hov i 1933 ble overrakt kongens fortjenestemedalje for sitt bidrag.
På slutten av 1960-tallet spiste hver eneste nordmann over 3,7 kg brunost i året. I dag er snittet på cirka to kilo, og står for ti prosent av osteforbruket vårt. De to største produktene er nettopp Gudbrandsdalsost og Fløtemysost.
Ikke nok med det: Ifølge MMI Ipsos’ store matvaneundersøkelse «Spisefakta» er hver sjette brødskive i nistepakka toppet med brunost. I tillegg spiser daglig tyve prosent av alle skolebarna her til lands brunost på skolematen.
Årsaken til tilbakegangen er ifølge forskning at vi spiser mindre brødmat, samtidig som vi har flere påleggsalternativer.
Solbråsetra hvor brunosten ble til er åpen for besøk om sommeren. Her kan man smake på myse, spise vaffel med brunost og få informasjon om Anne Hov. Dessuten kan du besøke det lille huset hvor Gudbrandsdalsosten ble til.