Mattrend: – Fordi alle kjenner en bestemor som lager fantastisk mat

I løpet av det siste året har det skjedd noe ekstra fint i matverden. Bestemor får endelig sin fortjente tid i rampelyset.

– Jeg var inspirert av min egen bestemor og det var derfra jeg fikk ideen, forklarer greske Anastasia Miari til Godt.

De siste to årene har hun sammen med bestevenninnen og matskribenten tyske Iska Lupton reist verden rundt og intervjuet bestemødre til kokeboken «Grand Dishes».

– Jeg ønsket å dele oppskriftene som tok meg tilbake til det stedet hvor jeg har følt meg aller høyest elsket, nemlig ved min bestemors middagsbord, sier hun.

Etter å ha oppdaget hvor fint det var å dokumentere bestemorens oppskrifter, forsto hun at dette kunne bli et mye større prosjekt.

– Alle har jo en bestemor, eller kjenner en bestemor, som lager fantastisk mat.

Derfor ønsket hun å dokumentere bestemødre som lager mat, få dele deres historie – og la dem få all oppmerksomheten, ikke bare være en bisetning i en kokebok om at de har vært «til stor inspirasjon».

– De er glemt og oversett av dagens medier. For oss har dette prosjektet vist oss akkurat hvor spesielle disse kvinnene er, både med sine matlagingskunnskap, men også med sin livsvisdom, sier Miari.

Prosjektet startet med hennes bestemor i Hellas, Yiayia. Og siden har de laget mat med Luptons tyske bestemor Lally, med «abuela» Mercedes i Madrid, «bobee» Harriet i New Orleans, «abuela» Juana Maria i Havanna, «grandma» Helen i Brownsville Tennessee, «sabta» Edna i Tel Aviv, «nonna» Flora på Hvar, og mange, mange flere.

Alle bestemødre anbefalt av venner, eller venners venner. Og noe av det viktigste de lærte? Bestemødrene bruker ikke mål, de bare vet.

– Vi oppfordrer derfor alle til å bruke sansene som de gjør, til å smake underveis, og bruk hendene for å virkelig kjenne. Det er slik du lærer ting ordentlig.

Miari og Lupton har vist seg å følge i et spor som nå har blitt til en trend.

Lenge har det nemlig vært menn i hvitt som har ledet an i restaurantverden, og viste vei i matmedier verden over. Men det siste året har noe skjedd; flere av de mest hyllede og populære kokebøkene har hatt helt andre hovedpersoner. De har latt bestemødrene få stå på kjøkkenet og vise frem sine egne oppskrifter.

Kritikerroste Hawa Hassans «In Bibis Kitchen» og Vicky Bennisons «Pasta Grannies» har det til felles at de lar bestemødrene selv få skinne.

Også her til lands er det minst én bestemor-bok på gang. Vår egen mesterkokk Tom Victor Gausdal avslørte nylig et glimt av sitt nyeste kokebokprosjekt på Instagram. Han delte at han hentet inspirasjon fra en sirlig håndskrevet kokebok.

– Den røde kokeboken jeg har arvet fra min bestemor, forklarer han.

Gausdal, som allerede har gikk ut en lang rekke kokebokfavoritter, forteller at han til sommeren kommer med en ny bok. Tittelen er foreløpig ikke klar, men det er temaet:

– Det blir en skikkelig hyllest til mormor og mamma. Den skal handle om tradisjonsmat og husmannskost, rett og slett den maten jeg og mamma vokste opp med, og retter som alle burde kjenne til, sier han.

Alle bildene er foreløpig ikke tatt, forklarer han, fordi han vil ha med seg mamma ut i kjøkkenhagen for å lage mat.

Det blir oppskrifter på bollefrikassé, røkt kolje, rognkaker, vannbakkelsvaner, kålruletter, laks med sandefjordsmør, julekaker og lefser for å nevne noe.

Han forteller at han har tenkt på denne hyllesten veldig lenge, siden han med jevne mellomrom faktisk bruker sin mormors oppskrifter i hverdagen.

– Timingen med lavere aktivitet i bransjen gjorde det til et godt tidspunkt, sier han.

Australske Lara Lee, har også i løpet av 2020 gitt ut en kokebok hvor bestemoren, Popo, er en sentral karakter. Boken har stort sett vært utsolgt siden den kom ut.

Hvorfor det akkurat er nå vi ser så mange bestemødre bli løftet frem igjen, vet hun ikke helt sikkert.

– De siste fem – ti årene har det skjedd et skifte hvor folk har blitt mer stolt av kulturen sin og hvor de kommer fra. Folk har for eksempel blitt mer stolte over å ha minoritetsbakgrunn, tror hun.

– Slik var det ikke når jeg vokste opp i Sydney på 80-tallet og 90-tallet. Jeg snakket indonesisk som barn, men da Popo flyttet tilbake til Indonesia bestemte foreldrene mine at vi bare skulle snakke engelsk. De ville at vi skulle bli så australske som overhodet mulig, for vår egen del. På den måten mente de vi fikk best muligheter.

– Men stoltheten over hvor jeg kom fra, den ble ikke begravet – for vi hadde jo maten som vi spiste og andre ting vi tok vare på, men tilgangen til kulturen min ble så begrenset. Så da jeg kom i 20-årene så hadde jeg veldig behov for å forstå mer av identiteten min. Hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, og kanskje ligger det noe der for alle? spør hun.