Til hovedinnhold

Proseccheria: Knekker ikke Italia-koden

MEST SJARME: Det er lokalet, servicen og de gode vinanbefalingene som redder besøket på italienske Proseccheria. Foto: Janne Møller-Hansen/VG
MEST SJARME: Det er lokalet, servicen og de gode vinanbefalingene som redder besøket på italienske Proseccheria. Foto: Janne Møller-Hansen/VG

Flotte lokaler, fin beliggenhet og hyggelig betjening til tross: heller ikke Proseccheria i Oslo får det til å bli helt ekte italiensk.


Vi har nevnt det før: Når det italienske kjøkken skal «oversettes til norsk», for norske gjester og tilpasset vår råvaretilgang, da skjer det ofte noe merkelig underveis. Italiensk mat er ofte besnærende enkel; suverene råvarer, velprøvde kombinasjoner samt flott håndverk er grunnpilarene. Skal dette flyttes nordover, må man gjøre visse kompromisser, særlig på råvaresiden. Da må man arbeide ekstra hardt i de andre leddene for å kompensere. Og selv om ordtaket sier at alle veier fører til Roma, så gjelder ikke dette for middelveien.

Det er forbausende langt mellom virkelig gode italienske restauranter hos oss. Siden jungeltelegrafen hadde hatt pene ting å rapportere om lille Proseccheria ved Christiania Torv, var det derfor med forventning vi kom på besøk. Og det skal sies straks: Lokalet er sjarmerende – stilig, gjennomtenkt og hyggelig på samme tid. Fra høyttalerne strømmet italienske klassikere på lavmælt mandolin, og man falt straks inn i stemningen. Servicen var blid og imøtekommende og med blikk for alle gjester. Vår servitør var dessuten italiensk, i likhet med mange av de andre som jobber her. Nå har erfaringen riktignok vist at dette i seg selv ikke er noen garanti for at italienske restauranter på norsk jord nødvendigvis blir særlig bra, men det virket lovende. Spisekartet også. Et ikke altfor stort, men variert utvalg av antipasti, forretter, pastaer og risottoer, noen få hovedretter av fisk og kjøtt, samt dessertene, så ut til å borge for begrensningens kunst.

Vi bestilte fra alle kategorier på italiensk maner, men her holder det fint med en pastarett eller en hovedrett for å bli mett. Sympatisk er det også at man godt bare kan sitte og nyte et glass vin eller utmerket prosecco, slik stedets navn innbyr til. Her importerer stedet selv interessante varer. Til dette kan man jo spise den deilige focacciaen og de supre olivenene vi fikk mens vi ventet på de første rettene.

De grillede grønnsakene, gratinert med «forskjellige oster» hadde for lite egensmak. Jeg mistenker dessuten at det bare var én ost i gratineringen, og den var det ikke særlig futt i. Kamskjell-carpaccioen med trøfler skuffet mer: Skjellmusklene var små, for tykt skåret og burde hatt noen dråper sitron, i det minste. Trøflene viste seg å være sorte, fra glass – og så å si uten smak. Mer smak var det på grillede scampi med San Daniele-skinke. Salatgarnityret var pent, men likt til alt, og vi skulle møte dette garnityret igjen utover kvelden.

Deretter fikk jeg små ravioli med steinsopp og fløtesaus, samt speck og asparges. En forbausende flat rett, der konsistens og utseende på ravioliene vekket mistanken om industrivare. Medspiserskens tagliatelle med gorgonzola, pærer og nøtter var OK, men led under at det var brukt gråpærer, som tilførte for lite sødme. Begge retter hadde for lite kontraster. Servitøren hadde ingen problemer med å bekrefte at ravioliene var industrivare.

MATEN: Proseccheria har gått litt utenom det helt vanlig italienske når de har satt sammen sin meny. Foto: Janne Møller-Hansen/VG
MATEN: Proseccheria har gått litt utenom det helt vanlig italienske når de har satt sammen sin meny. Foto: Janne Møller-Hansen/VG

Som hovedretter fulgte fisk og kjøtt. Medspiserskens tunfisk var iskald. Dette ordnet restauranten greit opp i med ny fisk, og mens hun ventet kunne hun se på at jeg spiste mine straccetti alla reginella, ytrefilet av okse med trøffel, parmesan og fiken. Kjøttet var godt, men smakskombinasjonene igjen noe flate og trøffelen var den samme, fra glass. Den nye tunfisken hadde bra temperatur, ja, i den grad at den var blitt for grå og tørr. Her mistenkte vi frysevare, noe servitøren igjen kunne bekrefte. Tomatsausen var sødmefull og bra, men druknet den pregløse fisken fullstendig. Garnityret var det samme. Og hvorfor det skal være nødvendig å pynte hver eneste tallerken med striper av røkt paprikapulver, er ikke godt å si. Det har i hvert fall ingen ting med Italia å gjøre. I det hele tatt fikk vi inntrykk av at repeat-knappen stod på, både når det gjaldt musikken og anretningen av rettene.

Men heldigvis: Dessertene ble et løft. Mens mandolinen atter en gang klimpret seg gjennom ”Funiculì, funiculà”, fikk vi en tur opp i smakshøydene med en utmerket, hjemmelaget tiramisú og en bra sjokolademousse. Men hvorfor skal det være nødvendig å bruke krem fra sprayboks? Nok en industrivare altså, og helt på tvers av det som egentlig kjennetegner ånden i det italienske kjøkken.

Dessverre ble Proseccheria en opplevelse helt typisk for italienske restauranter på norsk jord. Hverken bedre eller verre. Det som redder fireren er lokalet, servicen, de gode vinanbefalingene og at man går litt utenfor allfarvei i rettene på menyen. Samt det faktum at ”Funiculì, funiculà” tross alt er en morsom vise, selv når man hører den for syvende gang.

pear
Vil du lagre favorittoppskriftene dine?
Lag deg en gratis konto
Godt.no eies av Schibsted.
Annonse

Dagens beste tilbud

Godts ukemeny

Siste i Aktuelt

Gi oss tilbakemelding

Hvordan var din opplevelse av Godt.no i dag?